AGNES NATT OG DAG

'Det var søndag morgen, og Agnes Møller hadde en mann i senga. Hun holdt seg oppe på den ene albuen mens hun stirret på ham. Han sov fremdeles, med munnen åpen. Det må jeg si, tenkte Agnes. Ja, det må jeg sannelig si. Så snudde hun seg over til den andre siden og stod opp, tok på seg morgenkåpa, før hun gikk inn på kjøkkenet, begynte å dekke på bordet. Ja, hva skal jeg si? la hun så til, grunnende. For noe måtte hun vel si når han våknet?' Så lenge Agnes Møller kan huske har hun tenkt at om hun bare viker ørlite fra den rette sti, så vil slutten følge like ubønnhørlig som om hun hadde kastet seg utfor et eller annet stup. Nå er hun førtifem år og tenker at det får så være. På et eller annet tidspunkt orker man ikke lenger å ta så mye hensyn til seg selv og alle sine nevroser. Og kanskje er det derfor hun denne morgenen våkner med en mann i senga. Han heter Peter Venn, er naboen hennes, og nå ligger han der med åpen munn. 'Agnes natt og dag' er en eksistensielt oppmuntrende fortelling