BLI HOS MEG

'Det var ikke noen hjemme som sa de var glad i meg. Hadde jeg spurt, vet jeg at de hadde sagt ja, mamma og pappa, klart de var glade i meg. Men jeg spurte ikke, også for at pappa ikke skulle bli sint. Det var jo en så selvsagt ting. Sånn Gud er glad i menneskene. Du vet jo det. Hvorfor kunne jeg ikke kjenne det? De rørte aldri ved hverandre, kjærtegn, det var ingen ømhet mellom dem. Mamma syntes pappa var sentimental, patetisk og ynkelig og samtidig var hun redd for ham, livredd, det var øksen over jordene i snøen midt på natta, at pappa hadde drukket hjemmebrent (sa mamma) og løp vill og rasende og hoppet over steingjerdet, det ser jeg, over gjerdet i snøen i én strek, så ung og sterk og smidig han må ha vært, pappa, yngre enn M er nå, 33 eller 34, men nå forteller pappa meg at det var ikke sånn det var, han hadde ikke drukket, og han var ikke rasende heller, det med øksen var det ingen som hadde forstått, han var ikke ute etter noen, han hadde øksen med for liksom å bruke den som