DET SVENSKE SVIKET

Etter annen verdenskrig har det gode forholdet mellom Sverige og Norge blitt trukket frem som en viktig del av krigshistorien. Begrepet «broderfolk» brukes for å understreke det nære og fortrolige vennskapet. Vi blir fortsatt fortalt at under krigen ble Sverige vår redning fordi svenskene ville hjelpe oss. Det er bare en del av sannheten. Nordmenn som ønsket et fritt Norge hadde et svært anstrengt forhold til Sverige gjennom store deler av annen verdenskrig. Blant de okkuperte vokste det frem et glødende hat mot svenskene. Det var vanskelig for dem å akseptere at svenske myndighetsorganer var en viktig samarbeidspartner for Tyskland gjennom de dramatiske krigsårene. Med vantro så nordmennene hvordan nabolandet ga Tyskland bistand og støtte under felttoget mot Norge, senere under okkupasjonen og ved aksjoner mot den norske motstandsbevegelsen. Etter krigen ønsket vi nordmenn å glemme. Forsoning ble det viktigste. Sverige ble aldri stilt til ansvar for handlinger som kostet norske liv. Det svenske sviket utfordrer det inntrykket vi har av vårt svenske nabofolk før og under okkupasjonsårene. Det svenske maktapparatet støttet ikke Norges kamp mot den tyske okkupasjonsmakten. Frykten for kommunismen gjorde at de i stedet ønsket et nasjonalsosialistisk Europa. Landets myndigheter ville sikre Sverige en posisjon i en fremtidig, germansk union der Tyskland bestemte. Å hjelpe Norge var ikke prioritert og vår motstandskamp ble omtalt som ynkelig og unødvendig. Norge ble ofret for «den iskalla egoismens politik» der det viktigste var å unngå at Sverige ble involvert i verdenskrigen. Konsekvensen var et svik mot det norske broderfolkets kamp for sin frihet. Det svenske sviket.