GJENNOM NATTEN

Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes.Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole- Jacob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig.Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake. «Det er ein sterk og god og dødsens alvorleg roman Stig Sæterbakken her har skrive, ein ambisiøs og vellukka tekst i eit stilreint og enkelt, men verknadsfullt språk.» Odd W. Surén, Dag og Tid «Garantert en av årets beste romaner (...) Dette er Sæterbakken på sitt beste, ogstort bedre blir ikke norsk litteratur.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen «Stig Sæterbakken