SALT/LAND

Diktene i Salt/Land ber ikke bare om å bli lest: de ber om å bli mumlet eller sagt høyt – å bli realisert, resitert og husket – slik sangen, bønnen og trylleformularet også gjør det. Ved å sirkle inn gjentagende mønstre som både er menneskeskapte og naturgitte strekker diktene seg mot minner om et førmoderne Nordland som er i ferd med å viskes ut, og tegner opp et landskap som holdes sammen av de rituelle bevegelsene: håndlag med redskaper, måltider, talemåter og fiskeritualer. I en samling om tid, slekt og hav spør diktene også om det er mulig å bryte mønstrene, eller om vi «røsker mot avmakten».SjarkbålKom nå gnister! Et min morkne side!Ta fang der lakken flasser og bli mangela min haikropp ravgult fylle luften,og endelig forlate denne fjorden.La dråpene med tynne jubels kvinutånde gjennom mine mette porermens jeg bølger tungt imot grisetangensom fletter seg rundt meg grønnet av hete.Nå har jeg lagt meg ned og brenner rent.En stund var det fråde og røyken den svarte,dufter som steg fra mitt røkelseskar.Da det raste ned, freste glohaugen herligog jeg så glimt av gir og svik gli overblakrende øyne som våte ved båletspeiler mine rasleglør i dette nåog floa som kommer med ettermiddagen.Havet det ene:Kryp opp over leira, la saltvannet vaske.Bort! Magre rester av aske og kull.Og om det varme berget skulle slå seger krakk av stein som sprekker mitt farvel:Nå er jeg ikke lenger, men jeg varen skog, et skrog grodd inn i naustet.